Barn på krisesenteret står ofte overfor en unik utfordring – skjermet adresse. Dette kan være spesielt vanskelig for barn i skolealder, da de kan føle seg tvunget til å skjule for klassekamerater og venner hvor de befinner seg, og til og med må ty til løgner for å opprettholde skjultheten.
Skjermet adressering gjør det også komplisert for barna å opprettholde kontakten med klassekamerater, venner og andre støttespillere under oppholdet på krisesenteret. Dette er ironisk nok en tid der barna kan trenge disse støttespillerne mest. Som ansvarlig for barnet på krisesenteret, er det viktig å ta opp denne utfordringen i samtalene med barnet.
Barnet har behov for konkret og tilpasset veiledning, og dette kan best oppnås gjennom gjentatte samtaler. Her må man forklare hva skjermet adresse egentlig innebærer, og hva som er hemmelig og hva som ikke er det. For eksempel kan barnet si at det er på krisesenteret uten å oppgi den nøyaktige adressen. Det er også viktig å avklare om selve oppholdet på krisesenteret skal holdes hemmelig.
Som ansvarlig bør man gå konkret gjennom hva barnet kan snakke om, og med hvem, når det gjelder den skjermede adressen. Samtidig må man være lydhør overfor hvordan barnet opplever denne situasjonen og gi svar på eventuelle spørsmål som dukker opp.
Videre må man hjelpe barnet med å finne konkrete strategier for å håndtere denne utfordrende situasjonen. Dette kan variere avhengig av barnets alder og forståelsesevne, men det er viktig å gi barnet en følelse av kontroll og mestring over situasjonen.
Skjermet adresse kan være nødvendig for barnets sikkerhet, men det er likevel viktig å gi barnet den nødvendige veiledningen og støtten for å håndtere det på best mulig måte. Åpen kommunikasjon og tilrettelegging av samtaler er avgjørende for å gi barnet den tryggheten det trenger i en utfordrende tid på krisesenteret.
