Straffeloven § 85 fastslår klart og tydelig prinsippet om at en handling ikke kan straffes når foreldelse er inntrådt i samsvar med §§ 86 til 89. Dette prinsippet er sentralt for å sikre rettferdighet og forutberegnelighet i strafferetten.
§ 86 fastsetter foreldelsesfristen for straffansvar, avhengig av den høyeste lovbestemte straffen for det aktuelle lovbruddet. Fristene varierer fra 2 år til 25 år, avhengig av alvorlighetsgraden av lovbruddet. Det er essensielt å være klar over disse fristene, da de har direkte konsekvenser for håndhevelsen av strafferetten.
Det er viktig å merke seg at dersom flere lovbrudd begås i samme handling, vil den lengste foreldelsesfristen gjelde for alle lovbruddene. Dette prinsippet sikrer at alle alvorlige lovbrudd blir håndtert på en rettferdig måte, uten at noen lovbrudd faller utenfor rekkevidde av loven.
Når det gjelder mindreårige lovbrytere, er det særlige regler som gjelder. Ifølge § 33 annet punktum kan ikke lovbrytere under 18 år idømmes lengre fengselsstraff enn 15 år. Dette er viktig å være klar over ved vurdering av straffansvar for unge lovbrytere.
Foreldelsesfristene må sees i sammenheng med reglene om fristens utgangspunkt i § 87. Det er også verdt å merke seg at for noen alvorlige lovbrudd vil fullbyrdet lovbrudd aldri foreldes, som fastsatt i § 91. Dette sikrer at de mest alvorlige lovbruddene alltid kan forfølges uavhengig av tidsperspektivet.
Gjennom Ot.prp.nr.90 (2003–2004) blir det gitt ytterligere veiledning og forklaringer til de enkelte bestemmelsene i straffeloven. Disse merknadene er nyttige for å forstå intensjonen bak lovgivningen og dens praktiske anvendelse.