Tvangsekteskap og trafficking

Hva er tvangsekteskap? Hvorfor er tvangsekteskap straffbart? Hvilke rettigheter har ofre for tvangsekteskap? Hvordan forebygges tvangsekteskap? Hva er trafficking? Hvor vanlig er trafficking? Hvordan kan man identifisere ofre for trafficking? Hva er en bistandsadvokat? Hvorfor trenger ofre for tvangsekteskap og trafficking bistandsadvokat? Hvordan hjelper bistandsadvokaten ofre for tvangsekteskap? Hvordan hjelper bistandsadvokaten ofre for trafficking? Hvordan kan man støtte ofre for tvangsekteskap? Hvordan kan samfunnet bidra til å bekjempe trafficking? Hva er juridiske rettigheter for ofre for tvangsekteskap? Hva er juridiske rettigheter for ofre for trafficking? Hvordan kan man forebygge tvangsekteskap i samfunnet? Hvordan kan man forebygge trafficking i samfunnet? Hvilke organisasjoner jobber med å hjelpe ofre for tvangsekteskap? Hvilke organisasjoner jobber med å hjelpe ofre for trafficking? Hvordan kan man øke bevisstheten om tvangsekteskap og trafficking? Hvordan kan man styrke beskyttelsen av ofre for tvangsekteskap? Hvordan kan man styrke beskyttelsen av ofre for trafficking? Hva er de juridiske konsekvensene av tvangsekteskap? Hva er de juridiske konsekvensene av trafficking? Hvordan kan man sikre rettferdighet for ofre for tvangsekteskap? Hvordan kan man sikre rettferdighet for ofre for trafficking? Hva er de sosiale og kulturelle årsakene til tvangsekteskap? Hva er de sosiale og kulturelle årsakene til trafficking? Hvordan kan man bekjempe menneskehandel på globalt nivå? Hvordan kan man styrke lovene mot tvangsekteskap? Hvordan kan man styrke lovene mot trafficking?

Tvangsekteskap og trafficking er alvorlige brudd på menneskerettighetene som krever adekvat juridisk beskyttelse og bistand. I tilfeller der en person blir utsatt for tvangsekteskap eller trafficking, er det avgjørende å sikre at vedkommende får tilgang til juridisk støtte og bistandsadvokat. Disse to former for overgrep har mange fellestrekk, og begge krever omfattende juridisk oppfølging for å sikre rettferdighet og beskyttelse for ofrene.

Tvangsekteskap er et særlig alvorlig fenomen, spesielt i kulturer eller samfunn der tradisjonelle normer og verdier fortsatt har sterk innflytelse. Eksempler på tvangsekteskap inkluderer situasjoner der enkeltpersoner, spesielt kvinner, blir tvunget inn i ekteskap mot sin vilje av familiemedlemmer eller andre autoritetsfigurer. Dette kan skje gjennom trusler, vold eller psykisk press, og det er et klart brudd på individets rett til selvbestemmelse og frihet.

Når det gjelder tvangsekteskap, er det viktig å erkjenne at ofrene ofte står overfor betydelige utfordringer når det gjelder å rapportere overgrepet og søke rettferdighet. Dette kan skyldes frykt for represalier fra familien eller samfunnet, samt kulturelle eller sosiale barrierer som hindrer dem i å søke hjelp. Derfor er det avgjørende at det juridiske systemet tilbyr tilstrekkelig støtte og beskyttelse for disse sårbare individene.

På samme måte som tvangsekteskap, er trafficking et globalt problem som rammer millioner av mennesker hvert år. Trafficking innebærer handel med mennesker for formål som tvangsarbeid, seksuell utnyttelse eller annen form for utnyttelse. Ofrene for trafficking er ofte sårbare grupper, inkludert kvinner og barn, som blir lurt eller tvunget inn i en livssituasjon preget av vold, undertrykkelse og manglende frihet.

Når en person blir offer for trafficking, er det avgjørende å gi umiddelbar beskyttelse og bistand. Dette inkluderer tilgang til juridisk støtte gjennom en bistandsadvokat som kan representere den fornærmede i rettssystemet og sikre at deres rettigheter blir ivaretatt. Bistandsadvokaten spiller en avgjørende rolle i å veilede offeret gjennom rettsprosessen, sikre tilgang til nødvendig hjelp og støtte, og arbeide for rettferdighet på deres vegne.

Det er viktig å understreke at både tvangsekteskap og trafficking er straffbare handlinger, og at ofrene har rett til juridisk beskyttelse og støtte. Bistandsadvokaten spiller en nøkkelrolle i å sikre at disse sårbare individene får den nødvendige hjelpen og støtten de trenger for å komme seg gjennom en vanskelig og traumatiserende situasjon.

I kampen mot tvangsekteskap og trafficking er det avgjørende å styrke tiltakene for å forebygge disse overgrepene, samtidig som det sikres at ofrene får den nødvendige støtten og beskyttelsen de fortjener. Dette krever et samarbeid på tvers av myndigheter, rettshåndhevelse, frivillige organisasjoner og samfunnet som helhet for å sikre at rettferdighet og menneskerettigheter blir respektert og opprettholdt for alle.

Hva er kjønnsbasert vold?

kjønnsbasert vold, vold mot kvinner, kjønnsidentitet, seksuell orientering, menneskerettigheter, Istanbul-konvensjonen, LHBT+ personer, sosiale strukturer, kulturelle normer, maktforhold, kvinners rettigheter, seksuell vold, psykologisk vold, emosjonell vold, verbalt overgrep, hatytringer, likestilling, forebygging av vold, samfunnsverdier, kjønnsrelasjoner, overlegenhet, feminisme, kjønnsnormer, kvinnekamp, kvinnesak

Kjønnsbasert vold og vold mot kvinner er to begreper som ofte blir brukt om hverandre, da de fleste tilfeller av vold mot kvinner blir påført (av menn) av kjønnsbaserte årsaker, og kjønnsbasert vold rammer kvinner i uforholdsmessig grad. FNs erklæring om avskaffelse av vold mot kvinner definerer vold mot kvinner som ethvert akt av kjønnsbasert vold som resulterer i, eller sannsynligvis vil resultere i, fysisk, seksuell eller psykologisk skade eller lidelse for kvinner, inkludert trusler om slike handlinger, tvang eller vilkårlig frihetsberøvelse, enten det skjer i det offentlige eller i privatlivet.

I nyere juridiske dokumenter har det blitt eksempler på at de to begrepene blir fusjonert, og begrepet “kjønnsbasert vold mot kvinner” blir brukt. For eksempel, i Europarådets konvensjon om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner (Istanbul-konvensjonen), gir artikkel 3 følgende definisjon: Kjønnsbasert vold mot kvinner betyr vold som er rettet mot en kvinne fordi hun er kvinne, eller som rammer kvinner i uforholdsmessig grad.

Slike definisjoner gjelder for tilfeller der kjønn er grunnlaget for vold rettet mot en person. Imidlertid er kjønn mer enn bare å være mann eller kvinne: noen kan være født med kvinnelige kjønnskarakteristika, men identifisere seg som mann, eller som både mann og kvinne samtidig, eller noen ganger verken som mann eller kvinne. LHBT+ personer (lesbiske, homofile, bifile, transkjønnede og andre som ikke passer inn i den heteroseksuelle normen eller tradisjonelle kjønnsbåsene) opplever også vold som er basert på deres faktiske eller oppfattede seksuelle orientering og/eller kjønnsidentitet. Av den grunn faller vold mot slike mennesker inn under omfanget av kjønnsbasert vold. Videre kan også menn være mål for kjønnsbasert vold: statistisk sett er antallet slike tilfeller mye mindre sammenlignet med kvinner, men det bør ikke neglisjeres.

Ved å bruke definisjonen av “kjønnsbasert vold mot kvinner” fra rapport til Istanbul-konvensjonen som utgangspunkt, kan vi si at: Kjønnsbasert vold refererer til enhver type skade som blir påført en person eller gruppe mennesker på grunn av deres faktiske eller oppfattede kjønn, kjønnsidentitet, seksuell orientering og/eller kjønnsidentitet. Kjønnsbasert vold er basert på en ubalanse av makt og blir utført med hensikt å ydmyke og få en person eller gruppe mennesker til å føle seg mindreverdige og/eller underordnede. Denne typen vold er dypt forankret i samfunnets sosiale og kulturelle strukturer, normer og verdier, og blir ofte opprettholdt av en kultur av benektelse og taushet. Kjønnsbasert vold kan skje både i det private og det offentlige rom og rammer kvinner i uforholdsmessig grad. Kjønnsbasert vold kan være seksuell, fysisk, verbal, psykologisk (emosjonell) eller økonomisk, og den kan ta mange former – fra verbale overgrep og hatytringer på internett til voldtekt eller drap. Den kan bli utført av hvem som helst: en nåværende eller tidligere ektefelle/partner, et familiemedlem, en kollega fra jobben, skolekamerater, venner, en ukjent person eller personer som handler på vegne av kulturelle, religiøse, statlige eller mellomstatlige institusjoner. Kjønnsbasert vold, som med enhver form for vold, er et spørsmål om maktforhold. Den er basert på en følelse av overlegenhet og en intensjon om å hevde denne overlegenheten i familien, på skolen, på jobben, i samfunnet eller samfunnet som helhet.

Kilde: 16809e1595 (coe.int)

Latent vold

latent vold, psykologisk vold, nære relasjoner, voldsutsatt, frykt, usikkerhet, trussel, psykisk helse, tverrfaglig tilnærming, juridisk rådgivning, medisinsk oppfølging, støtteapparat, vold i hjemmet, emosjonell vold, kontrollmekanismer, skadelig atferd, psykososial støtte, usynlig vold, voldens psykologi, risikoanalyse, trygge rom, stigmatisering, marginalisering, voldens dynamikk, vold i parforhold, vold mot kvinner, vold mot menn, vold i familien, overlevelsesmekanismer, voldens konsekvenser

Latent vold er en form for vold som ikke nødvendigvis manifesterer seg fysisk, men som likevel har en dyptgripende effekt på den som er utsatt for den. Denne formen for vold er subtil, men dens tilstedeværelse kan føles som en konstant trussel som henger over hverdagen. Det er en vold som virker i kraft av sin mulighet, og som kan bli den dominerende voldsformen i nære relasjoner der det tidligere har forekommet vold.

I slike relasjoner blir den latente volden en usynlig lenke som binder den voldsutsatte til en kontinuerlig tilstand av frykt og usikkerhet. Denne frykten kan påvirke alt fra personlige valg til sosiale interaksjoner. Det er som om den voldsutsatte lever i en tilstand av “hva om”, hvor risikoen for ny vold kan styre hver minste handling, selv om det ikke foreligger noen aktiv trussel.

Denne formen for vold kan også ha en kumulativ effekt over tid. Det vil si at selv om det ikke forekommer fysiske overgrep, kan den psykologiske belastningen av å leve under en latent trussel være like skadelig. Det er derfor viktig å anerkjenne latent vold som en alvorlig form for vold, som krever en like seriøs tilnærming når det gjelder støtte og behandling.

For å adressere latent vold effektivt, er det nødvendig med en tverrfaglig tilnærming som inkluderer psykologisk støtte, juridisk rådgivning og eventuelt medisinsk oppfølging. Det er også viktig å skape trygge rom hvor den voldsutsatte kan uttrykke sine bekymringer og frykt uten å bli stigmatisert eller marginalisert.

I sum er latent vold en kompleks og utfordrende form for vold å adressere, nettopp fordi den ofte er usynlig. Men dens usynlighet gjør den ikke mindre reell, og det er derfor av største viktighet at denne formen for vold blir tatt på alvor i både juridiske og medisinske sammenhenger, samt i det psykososiale støtteapparatet.


Kilde: Per Isdal: Meningen med volden (Kommuneforlaget 2012)

En skjult virkelighet: Vold i hjemmet og samfunnets blinde øye

vold i hjemmet, partnervold i Norge, psykologisk vold, økonomisk vold, seksuell vold, rettssystem og vold, hjelpeapparat og vold, likestilling og vold, foreldresamarbeid og vold, vold mot kvinner, vold mot menn, barn og vold i hjemmet, vold i nære relasjoner, manipulasjon og kontroll, skjult vold, rettslig beskyttelse mot vold, voldsofre i Norge, vold i parforhold, vold og samfunn, vold og helsevesen, vold og utdanning, tverrfaglig tilnærming til vold, vold og kompetanse, vold og like vilkår, vold og trygghet, vold og selvfølelse, vold og frihet, vold og eskalering, vold og mistro, vold og bagatellisering

I Norge, et land som ofte blir rost for sin likestilling og sosiale rettferdighet, finnes det en skjult virkelighet som sjelden kommer til overflaten: vold i hjemmet. Dette er et tema som berører mange, men som likevel blir oversett eller bagatellisert av både samfunnet og rettssystemet.

Den komplekse naturen av vold

Vold i hjemmet er ikke bare fysisk mishandling; det inkluderer også psykologisk, økonomisk og seksuell vold. Disse formene for vold kan være like ødeleggende, men de er ofte vanskeligere å identifisere og bevise. Det er derfor viktig å forstå at vold ikke alltid er synlig. Det kan være en kontinuerlig syklus av manipulasjon og kontroll, som gradvis bryter ned offerets selvfølelse og frihet.

Systemets svakheter

Til tross for at Norge har strenge lover mot vold i nære relasjoner, er det mange som faller gjennom sprekkene i systemet. Dette skyldes ofte en mangel på forståelse og kompetanse blant de som jobber i rettsvesenet og hjelpeapparatet. Det er ikke uvanlig at ofre for vold blir mistrodd eller at deres opplevelser blir bagatellisert. Dette kan føre til at volden fortsetter, og i verste fall eskalerer.

Foreldresamarbeid som en ny arena for vold

I noen tilfeller blir foreldresamarbeid en ny arena der vold og manipulasjon kan fortsette, spesielt når det er barn involvert. Dette er en alvorlig problemstilling som krever umiddelbar oppmerksomhet. Det er viktig å innse at likestilling ikke nødvendigvis betyr like vilkår, spesielt når den ene parten utøver vold mot den andre.

Hva kan gjøres?

For å adressere dette problemet effektivt, er det nødvendig med en tverrfaglig tilnærming som inkluderer både rettsvesen, helsevesen og utdanningssektoren. Det er også viktig med kontinuerlig opplæring og oppdatering av kompetanse for de som jobber med disse sakene. Bare da kan vi håpe på å skape et samfunn der alle kan føle seg trygge, både i og utenfor hjemmet.

Internasjonale forpliktelser: Norges menneskerettslige engasjement mot voldtekt

internasjonale forpliktelser, Norge, menneskerettigheter, voldtekt, beskyttelse, forebygging, etterforskning, Istanbulkonvensjonen, Lanzarotekonvensjonen, kvinners rettigheter, barns rettigheter, globalt samarbeid, konvensjoner, vold mot kvinner, seksuell utnytting, politikkutvikling, Europarådet, FN-konvensjoner, menneskerettighetskonvensjon, sivile og politiske rettigheter, økonomiske rettigheter, kulturelle rettigheter, kvinnediskriminering, Torturkonvensjon, funksjonshemmedes rettigheter, urfolksrettigheter, samfunnssikkerhet, voldsforebygging, menneskerettighetsengasjement, internasjonale avtaler.

I en tid hvor global samarbeid står sentralt, har Norge tatt på seg viktige internasjonale forpliktelser for å bekjempe voldtekt og beskytte ofrene. Disse forpliktelsene understreker viktigheten av forebygging, etterforskning og utvikling av politikk som håndterer denne alvorlige problemstillingen.

En av de mest fremtredende konvensjonene som Norge har sluttet seg til, er Europarådets konvensjon for å forebygge og bekjempe vold mot kvinner og vold i nære relasjoner, også kjent som Istanbulkonvensjonen. Denne konvensjonen, som trådte i kraft i Norge i november 2017, pålegger statene å ta konkrete skritt for å beskytte kvinner mot vold og sikre effektive tiltak for forebygging og etterforskning.

I tillegg ratifiserte Norge i 2018 Europarådets konvensjon om vern av barn mot seksuell utnytting og seksuelt misbruk, kjent som Lanzarotekonvensjonen. Denne konvensjonen styrker barns rettigheter og setter klare retningslinjer for forebygging, beskyttelse og etterforskning av overgrep mot barn.

Norges engasjement stopper ikke der. Landet har også tilsluttet seg flere andre internasjonale konvensjoner som setter standarder for kampen mot voldtekt. Dette inkluderer Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, FNs kvinnediskrimineringskonvensjon, FNs konvensjon om barns rettigheter, FNs Torturkonvensjon, FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, FNs erklæring om urfolksrettigheter og ILO-konvensjonen nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater.

Artikkel 4 i Istanbul-konvensjonen: Beskyttelse av kvinner mot vold i nære relasjoner

Artikkel 4 i Istanbul-konvensjonen: Beskyttelse av kvinner mot vold i nære relasjoner - bistandsadvokat i mosjøen

Artikkel 4 i Europarådets konvensjon om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner, også kjent som Istanbul-konvensjonen, er en av de mest kritiske bestemmelsene i konvensjonen. Artikkel 4 krever at statene tar alle nødvendige tiltak for å beskytte kvinner mot all form for vold i nære relasjoner, inkludert fysisk, seksuell, psykologisk og økonomisk vold.

Fysisk vold i nære relasjoner kan være alt fra slag, spark og kvelning til trusler om å bruke vold og tvang. Seksuell vold inkluderer handlinger som voldtekt, seksuell tvang og tvungen prostitusjon. Psykologisk vold kan manifestere seg som trakassering, trusler, kontroll og isolasjon, mens økonomisk vold kan være alt fra begrensning av økonomisk frihet til økonomisk utpressing og tvang.

Artikkel 4 i Istanbul-konvensjonen krever at statene utvikler en helhetlig tilnærming til forebygging og bekjempelse av vold i nære relasjoner. Dette betyr at det må tas hensyn til alle aspekter av volden og at det må utvikles tiltak som tar hensyn til de spesielle utfordringene kvinner møter.

Konvensjonen krever også at statene gir kvinner tilgang til hjelp og støtte når de har blitt utsatt for vold i nære relasjoner. Dette inkluderer tilgang til krisesentre og hjelpelinjer, samt psykologisk og økonomisk støtte. Det er viktig at kvinner som har blitt utsatt for vold i nære relasjoner får tilstrekkelig hjelp og støtte, slik at de kan gjenoppta livene sine og bygge seg opp igjen etter traumatiske opplevelser.

En annen viktig bestemmelse i artikkel 4 er kravet om at stater må sikre at politi og rettsvesen håndterer saker om vold i nære relasjoner på en riktig og profesjonell måte. Dette innebærer at politiet må ha tilstrekkelig opplæring og ressurser for å håndtere disse sakene, og at rettsvesenet må gi ofrene rettferdighet og beskyttelse.

Istanbul-konvensjonen er en viktig avtale som gir et felles rammeverk for å beskytte kvinner mot vold i nære relasjoner. Artikkel 4 i konvensjonen er avgjørende for å sikre at kvinner får den beskyttelsen og støtten de trenger når de har blitt utsatt for vold. Det er viktig at alle stater som har signert og ratifisert konvensjonen, tar ansvar for å implementere den på en effektiv måte og sikre at kvinner og jenter beskyttes mot vold og overgrep.

Istanbul-konvensjonen: Beskyttelse av kvinner mot vold og overgrep i Europa

Istanbul-konvensjonen: Beskyttelse av kvinner mot vold og overgrep i Europa

Europarådets konvensjon om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner, også kjent som Istanbul-konvensjonen, er en av de viktigste internasjonale avtalene som omhandler kjønnsbasert vold og overgrep. Konvensjonen ble utarbeidet i 2011 og trådte i kraft i 2014, og har til nå blitt signert og ratifisert av 45 europeiske land, inkludert Norge.

Formålet med Istanbul-konvensjonen er å beskytte kvinner mot alle former for vold og overgrep, og å sikre at stater tar effektive tiltak for å forebygge og bekjempe vold i nære relasjoner. Konvensjonen anerkjenner at vold mot kvinner er et alvorlig brudd på menneskerettighetene, og at det er et samfunnsproblem som krever en helhetlig tilnærming.

En av de viktigste bestemmelsene i Istanbul-konvensjonen er kravet om at statene må sikre at vold i nære relasjoner blir straffeforfulgt og at ofrene får tilgang til beskyttelse og hjelpetiltak. Konvensjonen krever også at det etableres nasjonale hjelpelinjer og krisesentre for kvinner som er utsatt for vold i nære relasjoner, og at det gis tilstrekkelige ressurser til å gi hjelp og støtte til ofrene.

Istanbul-konvensjonen har også en rekke andre bestemmelser som er viktige for å forebygge og bekjempe vold mot kvinner og vold i nære relasjoner. Konvensjonen krever blant annet at stater tar effektive tiltak for å endre holdninger og praksis som fører til vold og overgrep, og at det gis opplæring til politi og rettsvesen for å sikre at de håndterer saker om vold i nære relasjoner på en riktig og profesjonell måte.

En annen viktig bestemmelse i Istanbul-konvensjonen er kravet om at stater må ta hensyn til kjønnsperspektivet i all politikk og praksis som omhandler vold og overgrep. Dette innebærer at stater må ta hensyn til de spesielle utfordringene kvinner møter i forbindelse med vold i nære relasjoner, og at de må utvikle tiltak som tar hensyn til kvinnenes behov og perspektiver.

Istanbul-konvensjonen har vært gjenstand for mye debatt og motstand i enkelte land, spesielt på grunn av bestemmelsene om kjønnsperspektiv og LHBTI-rettigheter. Likevel er konvensjonen en viktig avtale som gir en felles standard for beskyttelse av kvinner mot vold og overgrep. Det er viktig at alle stater som har signert og ratifisert konvensjonen, tar ansvar for å implementere den på en effektiv måte og sikre at kvinner og jenter beskyttes mot vold og overgrep.

Artikkel 6 i Istanbul-konvensjonen: Ofrenes rett til tilgang til nødvendige tjenester og støtte

Artikkel 6 i Istanbul-konvensjonen: Ofrenes rett til tilgang til nødvendige tjenester og støtte - bistandsadvokat Christian Wulff Hansen i Mosjøen sentrum

Europarådets konvensjon om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner, også kjent som Istanbul-konvensjonen, er et viktig instrument for å beskytte kvinner mot vold og overgrep i nære relasjoner. Artikkel 6 i konvensjonen har som formål å sikre at ofre for vold og overgrep får tilgang til de nødvendige tjenestene og støtten de trenger for å gjenopprette sin fysiske og psykiske helse og få tilbake kontrollen over sitt eget liv.

Artikkel 6 fastsetter at partene skal iverksette tiltak for å sikre at ofre for vold og overgrep får tilgang til adekvate helsetjenester. Dette inkluderer både fysiske og psykiske helsetjenester, som skal være tilgjengelige og tilpasset ofrenes individuelle behov. Partene skal også sørge for at helsepersonell har den nødvendige opplæringen for å kunne identifisere og behandle ofre for vold og overgrep på en profesjonell og sensitiv måte.

Videre fastsetter artikkel 6 at partene skal sørge for at ofre for vold og overgrep får tilgang til passende juridisk hjelp og støtte. Dette innebærer at ofrene skal ha tilgang til rettshjelp og bistand i forbindelse med anmeldelse og rettsforfølgning av gjerningspersonene. Partene skal også sørge for at ofrene får informasjon om deres rettigheter og muligheter for å få erstatning.

Artikkel 6 inneholder også bestemmelser om at partene skal sørge for at ofrene får tilgang til passende bolig, arbeid og utdanning. Dette er viktig for å sikre at ofrene får muligheten til å bygge opp sitt eget liv og få tilbake kontrollen over sin egen situasjon. Partene skal også sørge for at ofrene får økonomisk støtte og hjelp til å finne midlertidig eller permanent bolig.

Det er viktig å merke seg at artikkel 6 ikke bare gjelder kvinner som har vært utsatt for vold og overgrep, men også menn, barn og andre personer som er utsatt for vold og overgrep i nære relasjoner. Artikkelen fastsetter at partene skal sørge for at alle ofre for vold og overgrep får tilgang til de nødvendige tjenestene og støtten de trenger, uavhengig av kjønn, alder, seksuell orientering eller andre faktorer.

I Norge har Istanbul-konvensjonen blitt ratifisert og er dermed en del av norsk lov. Dette innebærer at norske myndigheter er forpliktet til å implementere konvensjonen og sørge for at ofre for vold og overgrep får den nødvendige hjelpen og støtten de trenger.