Å forstå vold i nære relasjoner er en oppgave som krever innsikt i både psykologiske og sosiale dynamikker. Det vil være en feiloppfatning at vold kun er et resultat av provokasjon fra offeret. I realiteten er det utøveren som bærer ansvaret for volden, og det er viktig å anerkjenne dette for å kunne tilby adekvat hjelp til de som er utsatt.
Statistikken viser en urovekkende høy forekomst av vold i nære relasjoner i Norge. Det er imidlertid viktig å merke seg at vold ikke diskriminerer; den rammer både menn og kvinner, selv om kvinner oftere er utsatt for mer alvorlige former for vold.
Når det gjelder reaksjoner på vold, er det flere forsvarsstrategier som aktiveres. Kamp- og fluktreaksjoner er de mest kjente, men i situasjoner der disse ikke er mulige, kan frys- og underkastelsesreaksjoner oppstå. Disse reaksjonene er biologisk innkodet for å minimere skade, men kan også føre til psykologiske komplikasjoner som posttraumatisk stressforstyrrelse (PTSD), angst og depresjon.
Dissosiasjon er en annen vanlig reaksjon på vold. Dette er en mental tilstand der den aktive, tilstedeværende oppmerksomheten kobles ut, og oppmerksomheten splittes. Dette kan beskytte oss mot overveldende sanseinntrykk, men kan også bli en belastning over tid.
Å bryte ut av et voldelig forhold kan være en lang og utfordrende prosess. Det er flere faktorer som kan hindre en person i å forlate en voldelig partner, inkludert økonomiske, sosiale og familiære forhold, samt frykt for represalier. Det er derfor viktig med et helhetlig hjelpetilbud som adresserer både sikkerhet og psykologisk velvære.
Det er også viktig å merke seg at vold i nære relasjoner ikke bare påvirker partneren, men også barna i familien. Barna blir også en del av voldssirkelen og utvikler sine egne overlevelsesstrategier. Derfor er det avgjørende å inkludere barnas perspektiv i hjelpetilbudet.
Kilde: Norsk Psykologforening