I møtet med personer som har vært utsatt for overgrep, er det ikke alltid åpenbart fra starten av hva de har gjennomgått. Mange tar kontakt med helsetjenesten alene eller med pårørende, uten å avsløre at de har vært utsatt for seksuelle overgrep eller vold i nære relasjoner. Identifisering av mulige indikasjoner på overgrep krever derfor en nøye og profesjonell tilnærming.
Ved undersøkelser på overgrepsmottak kan en rekke faktorer gi mistanke om at pasienten har vært utsatt for vold eller seksuelle overgrep. Dette kan inkludere uoverensstemmelser mellom skademekanismen som angis og omfanget eller typen av skade. Spesielt bør oppmerksomheten rettes mot skader på ansikt, nakke, hals, bryst, mage og anus/genitalia, samt hodeskader hos mindre barn som kan indikere samtidige retinablødninger.
Videre kan symmetriske bilaterale skader, skader med ulik alder eller tilhelingsgrad, samt atypisk lokalisasjon av skader, gi grunn til bekymring. En pasienthistorie som innebærer hyppig bruk av legevakt eller gjentatte legebesøk for enkle skader, spesielt hos barn, kan også utløse mistanke. Dette gjelder også for alvorlige forgiftninger som kommer sent til behandling, eller uventede laboratoriefunn som kan tyde på påført skade.
Det er også viktig å være oppmerksom på kroniske smerter uten påvist årsak, gjentatte psykosomatiske og emosjonelle plager, samt suicidalforsøk eller suicidaltanker. Spesielt når det gjelder barn, kan generelle tegn på utilpasshet, avvikende vekst og forsinket psykomotorisk utvikling være tegn på overgrep.
Til tross for forskjellige indikasjoner, er det en fellesnevner: oppmerksomhet og en grundig, helhetlig tilnærming er avgjørende for å identifisere og handle på mistanke om seksuelle overgrep eller vold i nære relasjoner. Gjennom å følge nasjonale retningslinjer og ha kunnskap om aktuelle retningslinjer kan helsepersonell bidra til å sikre at pasienter som har vært utsatt for overgrep, får den hjelpen og støtten de trenger.